nevybohlin – fra nordlenning til østlenning

Nå har det gått en stund siden sist jeg blogget, beklager det folkens. Tiden min har vært på jobb. Har jobbet sene kvelder og når jeg jobber formiddag så går jeg fortsatt etter arbeidstid. Så i tillegg skal man rekke toget, så gå hjem fra stasjonen. Tiden brukes da på å handle mat, lage mat, vaske plassen og bruke den lille tiden jeg har med Vebjørn. Allerede forrige uke sendte han melding å skrev at vi rekker såvidt å si hei til hverandre om dagen. Han har jo meget rett, men jeg kan heller ikke forlate jobb når man står til ørene med kunder.

til min store glede så kom min mor på besøk forrige helg. Når hun kom gående ut fra Gardermoen med blanke øyer og et smil, så sleit jeg med å holde igjen. Det har bare gått 1 måned siden jeg så henne sist, men når vi møttes å holdt rundt hverandre, så var det en klem som tilsa for 1 år på en og samme gang. Vi dro rett til strømmen storsenter der vi så show med Trinny og Susannah! Deretter dro vi på shopping. Mamma shoppet en del mer enn meg siden jeg kom ut med 3 plagg bare. Det var sykt morro å kle henne opp å få henne til å prøve alt mulig. Noen plagg endte vi opp i latterkrampe og noen satt som et skudd.

etter 3 timer på senteret vendte vi nesen til leiligheten. Hennes første kommentar var selvfølgelig å påpeke på hvor liten plassen er. Men det forventet jeg. Det er jo minste leiligheta hun har sett. Jeg også forsåvidt.
Vi spratt en flaske shampis og jeg fikk lov å stelle henne til vi skulle ut å spise. Krøllet opp håret, sminket litt og hørte på musikk. Vi endte kvelden med god mat å en snartur ut på byen. Helgen min ble komplett. Allerede søndag dro hun tilbake og jeg savnet henne allerede.

Etter han hun var på besøk så fikk jeg litt glød tilbake, og jobbet lange dager. Forrige onsdag kveld, etter jobb, ble jeg invitert på vin til 4 jenter på jobb. Tok trikken til Grünerløkka og fant fram til stedet. Det var en utrolig koselig kveld med hyggelige jenter. Det var en jente jeg fikk bedre kjemi med, og vi har hatt godt kontakt på jobb og vi driver å chatter på facebook.
Jeg føler meg ikke så alene på jobb lenger.
jeg er ikke blitt bestevenn med noen, men merker at tilværelsen er bedre etter den onsdags kvelden.
Har fått lært at når kolleger i Oslo spør om å bli med på vin, midt i en ukedag. Så skal man ikke si nei.
Det angrer ikke overhodet på når alt gikk så fint som det gjorde.
Tok toget hjem 00:30 og la meg i armkroken til min kjære<3 våknet opp neste dag, ikke fyllesyk og alt var bare vellstand.

En ny uke har startet, da er vekkerklokken på ringing 05:00, da må jeg stå opp når jeg går formiddag. Er trøtt som faen men må bare venne meg på det. Begynner også å bli vant med tog til å fra jobb. Det hadde jeg aldri trodd.

I morgen, Onsdag, så kommer Stina på besøk!! Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å se my soulmate igjen<3 Har fri torsdag å fredag, å de dagene skal vi utnytte til det maksimale. Dette blir en fantastisk uke, og bedre blir den i morgen kveld når jeg henter Stina på Gardermoen!

Good Night :)

Helgen min gikk til bare jobb. jobbet seint fredag, lørdag og hadde varetelling på søndag der jeg jobbet 11-18:30.
Mandags morgen tok jeg tog til Oslo S der og hadde oppmøte 07:45 ved Opera hotellet der vi skulle bli fraktet til kurs. Vi var vell rundt 40 stk på kurset og bussturen tok ca 2 timer. Vi ankom Langåsen XXL camp som ligger ut i ingenmannsland. Ingen nettdekning og heller ingen mobildekning. Der ligger det det 3 hytter med 4-6 køyesenger. Jeg bunkra meg sammen med Elin og Tirill fra Mo, og Rebecka fra naf-huset. Vi ble et eget team som skravlet og lo mye.

Vi  fikk utlevert timeplan på hvor å når vi skulle møte opp til hvilken leverandør, der de skulle holde presentasjon av sine produkter. fra 19:30-20:30 hadde vi fått oppsatt trening. Alle skiftet til treningstøy, det var kaldt og sent på kvelden. Alle var ganske umotivert til utetreningen i det kalde regnet. Så får vi beskjed å møte opp i kursrommet og ingen skjønte noen ting. Når vi går mot huset så ser jeg noen med blondt hår som såvidt synes fra vinduet. Når vi da kommer inn så ble alle i ekstase at selveste Therese Johaug sto der! Hun presenterte sine produkter og viste reklamefilen som kommer ut i oktober/november. Etterpå skulle vi ut å trene med henne. Hun er i sinnsykt god form. Jeg klarte ikke å holde tritt, men sto da på sidelinjen å observerte.

Neste dag kom, å frokosten startet 06:45. Mange trøtte tryner prøvde å våkne til å se 3 leverandører til før hjemreise. Vi klarte oss igjennom lunsjen og fikk beskjed om at dagen var langt fra over. Vi skulle nå ta bussen til skøyen og møte siste leverandør. Vi ante nok en gang ingenting. Mange spente kropper satt spent å ventet på bussturen inn til oslo. Vi kommer fram til stedet vi skal være og ser rød løper med Craft flagg. Jeg ante ugler i mosen fordi jeg vet at Marit bjørgen samarbeider med Craft. Vi kommer opp i studioet og der er selveste Marit Bjørgen og Dag Otto Lauritzn. Ble holdt foredrag, vi fikk gå igjennom produktene, og ikke minst, servert rødvin,øl og sushi. Jobben er helt fantastisk akkurat nå. Deilig å få disse opplevelsene :)

Uken går utrolig fort, og det er allerede blitt Torsdag. Nå ser jeg fram til Lørdag da min kjære mor kommer på besøk. Vi skal dra på shopping, drikke vin og bare nye mor datter tid <3

Nå er det noen dager siden sist jeg blogget, men dagene mine har vært fulle. Mandag 07.09.15 startet jeg i min nye jobb hos XXL naf, som huset heter. Jeg starter min første uke med ettermimddagskift, så jeg møter sjefen kl 13:00. Idun (sjef) er meget hyggelig, gir meg omvisning og hilser på folka som jobber på tekstil.
jeg merker å gå til togstasjonen, kjøpe månedskort på herslige 1200kr, være avhengig av å rekke tog får å komme meg på jobb, er en tilvenning som kommer til og ta tid. På perrongen er det stappfullt av folk som skal på toget, og man må bare skynde seg inn å finne en plass. Når man kommer inn på Oslo S møter man en sverm med mennesker. Folk som står i klynger, mange som løper for å rekke jobb eller neste tog. Det er som å trø foten inn i en ny verden. Man føler seg så sinnsykt liten i hovedstaden.
Min første dag var stressende, det var en maurtue med kunder hele tiden som sto å ventet i kø på at jeg skulle bli ledig. Dette er noe helt annet enn Mo i Rana. Der kunne jeg pakke ut varer, bygge om reoler, få tid til å gjøre mye selv under åpningsstid. Her brukte jeg 4 timer på en halv vegg, og veggen er ikke stor i seg selv.
Når jeg jobber ettermiddag så har jeg ikke matpause og er jeg ferdig 19:20, men jeg har dratt fra jobb nesten 20:30 hver dag. Vi står igjen å rydder 3 etasjer. Jeg spurte om dette er normalt?
ja det er vist det. Ingen drar før alt er ryddet og da er det normalt å bli stående til 20:00-20:30 hver dag. Jeg får min del likte ikke dette fordi jeg hadde gledet meg til å avslutte tidligere enn det jeg er vant med, rekke tog å komme meg hjem. I tillegg har man ikke matpause, merker at jeg er så sinnsykt sulten at blodsukkeret stuper.

Er jo totalt nedtur spør du meg. Systemet de har er også helt annerledes enn det jeg er vant med. Er mer tungvindt, flere koder, flere nøkler for å kommer seg inn noen sted,flere etasjer på å få tak i  helt enkle ting. Deres måte å gjøre ting på er ikke helt profesjonelt, er mer sløvt.
Blir en rar første uke i ny jobb. sene kvelder, skal jobbe hele lørdagen, og varetellig hele søndag. Blir en tung start merker jeg.

Jeg har møtt nesten alle på tekstil,alle er vennlige med meg å de virker som en god gjeng. De har tatt meg vell imot. Men mange av de andre som jobber i andre avdelinger har bare gått forbi meg, ikke hilst på meg engang. Jeg føler ikke noe tilhørighet etter dag 3. Det er vell nå jeg merker å gå ut fra jobb sent på kvelden, ingen venner fra jobb å prate med på tur ut, ingen venner å dra til, ingen familie å bare stikke innom etter jobb. Man går ut fra jobb, sliten i beina, å ser by-lys fra gaten og store bygninger. Uvirkelig at man jobber i hovedstaden. Jeg plugger i hodetelefoner å bare hører på rolig musikk, tuner ut støy fra verden utenfra.

idag (onsdag)var en god dag på jobb,da følte jeg at jeg skjønner litt mer, fikk jobbet litt med merchandising.

Jeg jobber som vanlig selger ut september for å lære varene og systemet. I oktober kommer jeg ordentlig på plass i stillingen.
I morgen starter jeg kl 07, for da må jeg faktisk bygge på plass varer, noe som jeg elsker og gjøre, så håper at dagen i morgen gjør at jeg føler at det er mer riktig.
Iblant føles det som det er en drøm. Jeg går i min egen lille boble.
Jeg trives godt å bo sammen med Vebjørn, men tilvenningen er stor. Jeg elsker å komme hjem til han. Han tar godt vare på meg, spør om dagen min å gir meg lange klemmer. Han gjør alt for at jeg skal ha det godt. Det setter jeg stor pris på. Han er my rock i hverdagen.

Det jeg savner nå er noen venner å kan prate med, dra på shopping, ta en kopp kaffe, gå tur. Uvant å ikke se kjente fjes i hverdgen. Jeg veit at ting tar tid, men å finne virkelige venner kan virkelig ta sin tid. Spent å se på hvem som kommer til å delta i mitt liv her nede. Kommer jeg til å møte de via jobb? via Vebjørn? eller bare totalt random? Man møter ikke på folk å blir venner. Jeg merker at første gang på lenge, er jeg skikkelig sjenert.
Føler meg som et byttedyr. Hvor passer man inn?
Har vært deilig å møtt noen her nede man kan dele dette med, og kan prate med slik at man ikke føler seg så ensom på vennefronten.
men, uken har såvidt begynt. Så jeg skal ikke gi opp lett, skal gi alt jeg har til at min hverdag skal være bra!

om 1 1/2 uke kommer mamma nedover på besøk, det er noe jeg virkelig ser fram til. Trenger kjærlighet fra henne <3

Her om dagen skulle jeg kjøre  min første tur i Lillestrøm. Jeg punkterte når jeg flyttet nedover, så bilen min står i full stans siden jeg ikke har råd til nytt dekk. Jeg har fått lånt bilen fra Stemora til Vebjørn, så jeg tenkte å ta meg en tur til Strømmen. Der ligger nemlig Strømmen storsenter, Norges største kjøpsenter. Jeg har sittet hjemme nå i 1 1/2 uke, fått ting på plass, ryddet og vasket, laget middag til min kjære som kommer hjem fra jobb. Men nå merker jeg at jeg er rastløs. Jeg har ingen venner her nede, så jeg bestemte meg for å gi meg selv en luftetur. Veien her er til dels mer forvirrende enn det jeg er vant med. Det er som å kjøre igjennom en tarm. Man kan kjøre forskjellige veier, forskjellige felt, men skal man kjøre tilbake så må man kjøre enn annen rute osv. Skulle hatt et skilt der det står “jeg kjører alene”!
Hjernen svirrer rundt og jeg må bare kaste meg i det. Så jeg setter kursen mot Strømmen, og kjører rett fram i alle rundkjøringer. Utrolig nok så finner jeg fram. Så kommer neste steg, Parkeringshus. Jeg er vant med å parkere, å så putte på noen kroner, legge lappen i vinduet å forlate bilen. Her må vi gjennom en bom, trykke på billett som registerer hvor lenge du står på vei ut. Så er det lys i taket som indikerer om det er handicapplass, eller om det er ledig eller ikke. Blått lys: Handicap, Grønt lys: Ledig, Rødt lys: opptatt. Jeg svirrer rundt å finner raskt et ledig sted. Stolt og fornøyd går jeg inn i senteret. Fytti helv****. Det er så svært. Det glitrer i øynene og bare simpelt elsker stedet. Har ikke råd til å gå på noe shopping, men gjett om jeg prøvde klær og siklet på alt jeg ville ha! Det var en bra dag for Ann-Evy.
I går tok jeg turen inn til Oslo for å dra på et sted som heter Lashbar, for å få refill på vippene mine. Det ligger på Grünerløkka og så ny som jeg er, så har jeg null peiling på hvor det er. Jeg søker opp stedet på google maps og følger pilen helt fram, tok ca 20 min å gå. Det som ikke var fult så morro, var at regnet øste ned. Til mine store glede, etter 10 min så fant jeg starbucks, der jeg slo meg godt til rette.
Sitter ved vinduet å ser alle menneskene gå forbi. Man skulle tro at det er en egen rase her nede. Klesstilen og folkemengden er helt utenom det vanlige, men samtidig litt fascinerende å se på. Når jeg er tilbake togstasjonen er jeg nokså bløt. Står under tak og tørker meg mens jeg venter på toget hjem. Jeg må si meg drittlei av nedbørmengden som ha vært de siste dagene. På toget hjem kom det melding om at det var flom i Lørenskog, så passasjerer som skulle av der måtte gå av på neste. Synet som møtte meg der var helt utrolig. Bilene lå under vann på parkeringsplassen, vannet rant over veien og ga null tilgang. Det som varmet da var at jeg å Vebjørn laget hjemmelaget pizza, og koste oss med en god film. Life is good!

Dette er en liten del av hvorfor jeg tok mitt valg.

Mange av dere lurer vell på hvorfor jeg tok valget om å flytte. Det er 100 mil, langt unna familie og venner,ga opp fast jobb og en bra leilighet som var mega-billig å leie. Valget er basert på 1 ord… kjærlighet, klisje, i know. Men når alt kommer til alt, så var det derfor.
Jeg møtte Vebjørn i mars 2012, og siden den gang, så klarte jeg aldri å slutte å tenke på han. Jeg har jo hatt et par kjærester, men uansett, så gikk jeg inn på hans profil, så på statuser og bilder og skulle ønske jeg var hos han. Ville ta del i hans liv. Etter vi møttes i bardufoss, så har vi bestandig hatt kontakt via telefon. I år tok han kontakt, riktig kontakt, han ønsket det samme som meg. Vi ville møtes igjen, etter 3 år.  Det var ingen ledige fly til Mo,så han tok tog i 14 timer for å møte meg. Det tok jeg som et tegn i seg selv. Når vi møttes, så falt  alle brikkene på plass, jeg følte at det var han jeg ville være med. Hjertet mitt gjør et ekstra hopp når jeg ser han og jeg føler meg hjemme i armene hans. Jeg dro senere ned til Lillestrøm for første gang. Han tok meg med til Akershus festning på date og den helgen fikk jeg møte familien. Alt føltes riktig. Jeg kunne egentlig aldri forestille meg å flytte, aldri.

Etterhvert begynte jeg å tenke, at jeg vil prøve noe nytt, gjøre noe stort i livet. Mine skolevenner har giftet seg, kjøpt hus, fått barn og noen er gravid med sitt andre. Jeg er 26 år i november, og sitter alene og LEIER en leilighet. Jeg vil ta ansvar for at mitt liv skal bli spennende, og risikere noe for noen jeg elsker. Jeg fortalte til han at jeg ville flytte, og han ble overlykkelig. Han sa til meg flere ganger at han kunne gjerne flytte til Mo, men jeg hadde allerede tatt mitt valg.

Dagene og ukene gikk overraskende fort. Jeg satt til å si at jeg skal flytte,si opp jobben, til å faktisk pakke esker med alle mine ting. Dagen kom så alt for fort. Jeg har hatt min familie der hver dag, men tatt tiden forgjeves. For når den dagen kom at jeg skulle forlate Mo, så innså jeg, at dette var dagen. Jeg kan ikke dra til min kjære tvillingsøster når jeg vil.. jeg kan ikke bare dra å besøke søskenbarn å min kjære mor. Jeg forlater faktisk mitt hjemsted. Å si farvel var vell det tyngste jeg kunne gjøre. Å se min mor gråte, og min kjære tvillingsøster, gjorde så altfor vondt. Jeg gråt litt til å begynne med, men holdt igjen gråten hele veien til Lillestrøm.

Jeg er fast bestemt på å starte et nytt liv nå og faktisk gjøre noe med livet mitt. Så altfor lenge har jeg bare sittet der å håpet at det skulle skje noe. Så naiv at jeg trodde at skjebnen skulle ramle ned i fanget mitt. Jeg innså at jeg måtte skape min skjebne. Skulle dette gå til helvette, så skjer det. Men da veit jeg at jeg har turt å gjøre noe og gå etter det jeg følte var rett.

veien hjem kommer jeg alltid til å finne. Om dette blir mitt hjem, får tiden vise.

“leaving home means leaving with your feet, never with your heart”

Hei alle sammen! Velkommen til min første blogg. Er veldig ny på dette, men skal prøve så godt jeg kan å gjøre dette så leselig som overhodet mulig. kommer sikkert til og endre litt etterhvert, men her kan dere følge med livet mitt i Lillestrøm. Jeg skal dele absolutt alt med dere her inne, viss dere ikke synes det er nok med snapchat eller facebook, så kommer jeg til å skrive mine opplevelser på denne bloggen :) Rekker ikke å skrive så masse akkurat nå fordi jeg er straks fri for strøm på pcn, og jeg har nok forlagt ladderen med flyttelasset. Nytt innlegg kommer snart. Stay tuned!