Beslutningen
Dette er en liten del av hvorfor jeg tok mitt valg.
Mange av dere lurer vell på hvorfor jeg tok valget om å flytte. Det er 100 mil, langt unna familie og venner,ga opp fast jobb og en bra leilighet som var mega-billig å leie. Valget er basert på 1 ord… kjærlighet, klisje, i know. Men når alt kommer til alt, så var det derfor.
Jeg møtte Vebjørn i mars 2012, og siden den gang, så klarte jeg aldri å slutte å tenke på han. Jeg har jo hatt et par kjærester, men uansett, så gikk jeg inn på hans profil, så på statuser og bilder og skulle ønske jeg var hos han. Ville ta del i hans liv. Etter vi møttes i bardufoss, så har vi bestandig hatt kontakt via telefon. I år tok han kontakt, riktig kontakt, han ønsket det samme som meg. Vi ville møtes igjen, etter 3 år. Det var ingen ledige fly til Mo,så han tok tog i 14 timer for å møte meg. Det tok jeg som et tegn i seg selv. Når vi møttes, så falt alle brikkene på plass, jeg følte at det var han jeg ville være med. Hjertet mitt gjør et ekstra hopp når jeg ser han og jeg føler meg hjemme i armene hans. Jeg dro senere ned til Lillestrøm for første gang. Han tok meg med til Akershus festning på date og den helgen fikk jeg møte familien. Alt føltes riktig. Jeg kunne egentlig aldri forestille meg å flytte, aldri.
Etterhvert begynte jeg å tenke, at jeg vil prøve noe nytt, gjøre noe stort i livet. Mine skolevenner har giftet seg, kjøpt hus, fått barn og noen er gravid med sitt andre. Jeg er 26 år i november, og sitter alene og LEIER en leilighet. Jeg vil ta ansvar for at mitt liv skal bli spennende, og risikere noe for noen jeg elsker. Jeg fortalte til han at jeg ville flytte, og han ble overlykkelig. Han sa til meg flere ganger at han kunne gjerne flytte til Mo, men jeg hadde allerede tatt mitt valg.
Dagene og ukene gikk overraskende fort. Jeg satt til å si at jeg skal flytte,si opp jobben, til å faktisk pakke esker med alle mine ting. Dagen kom så alt for fort. Jeg har hatt min familie der hver dag, men tatt tiden forgjeves. For når den dagen kom at jeg skulle forlate Mo, så innså jeg, at dette var dagen. Jeg kan ikke dra til min kjære tvillingsøster når jeg vil.. jeg kan ikke bare dra å besøke søskenbarn å min kjære mor. Jeg forlater faktisk mitt hjemsted. Å si farvel var vell det tyngste jeg kunne gjøre. Å se min mor gråte, og min kjære tvillingsøster, gjorde så altfor vondt. Jeg gråt litt til å begynne med, men holdt igjen gråten hele veien til Lillestrøm.
Jeg er fast bestemt på å starte et nytt liv nå og faktisk gjøre noe med livet mitt. Så altfor lenge har jeg bare sittet der å håpet at det skulle skje noe. Så naiv at jeg trodde at skjebnen skulle ramle ned i fanget mitt. Jeg innså at jeg måtte skape min skjebne. Skulle dette gå til helvette, så skjer det. Men da veit jeg at jeg har turt å gjøre noe og gå etter det jeg følte var rett.
veien hjem kommer jeg alltid til å finne. Om dette blir mitt hjem, får tiden vise.
“leaving home means leaving with your feet, never with your heart”
